knallis
Litt aktiv?
- Reaksjonspoeng
- 18
Skogen, som bestod av gamle bøketrær, hadde nettopp begynt å slippe til morgensolen. Den skar gjennom løvverket og begynte sin eldgamle kamp med morgendisen.
Fuglene var oppe for og starte med den første jakten på insektene som solen hadde vekt opp fra sin dovne søvn, mens grevlingen som nå var ferdig med nattjekten sin, gikk rundt på en sti i skogsbunnen og prøvde å huske hvor den hadde hiet sitt.
Med et stanset den. Den stakk sitt hode opp litt på skrå, mens den været med snuten sin. Den knep sine små øyne litt sammen og myste bortover stien. Plutselig vendte den fort rundt, og humpet seg vekk fra stien og inn mot den mørkere skogen.
Knallis var på tur hjemmover fra møtet. Han hadde startet tidlig fra borgen med følget sitt.
Det var ikke noe stort følge. Bare fire mann og ham selv og en ekstra pakkhest.
Knallis likte bedre å kunne flytte seg fort og da var det greit med et lite følge. Dessuten var de jo i frendeland, så hva kunne vel da skje?
De la ikke merke til Grevlingen som studerte dem grundig i det de skrittet forbi skjulestedet hans.
Og da de var passert, gikk den ut på stien igjen for å lete videre etter hiet sitt., mens småfuglene forsiktig startet å synge morgenen velkommen igjen.
På en gren litt høyere opp hadde en Ugle slått seg til ro for dagen, der den satt og halvsov etter sin nattlige matauke.
Som ved et trylleslag åpnet den det ene øyet og vred hodet slik at den kunne se ned på stien. Der kunne den se at Grevlingen, som hadde været noe, nok en gang tuslet vekk fra stien og inn i skogen, der den nok en gang la seg ned for å blende inn i den mørke bakken.
Samtidig hadde morgenkonserten til fuglene stoppet, og det eneste som kunne høres var den svake raslingen som løvet laget i den svake brisen øverst i greinene.
Lengre fremme på stien gikk det lille følget i gangfarten til hestene.
Det var ingen grunn til å slite ut hestene. De ville nok uansett nå frem til den første av de fem borgene han skulle besøke, i løpet av ettermiddagen. De hadde overhodet ingen mulighet til å gjøre den reisen unna på kortere tid. Dessuten måtte de nok takke ja til det traktementet som de ville bli tilbydd.
Og Knallis likte ikke å komme til fremmede plasser med utslitte hester. «Man kunne gjette mye om en person ved å se hvordan de behandlet sien frender og husdyr», tenket Knallis.
Møtet hadde forsåvidt blitt som han hadde forutsett. Han hadde fått samlet de som mente de hadde noe å fremlegge i den aktuelle saken i den dystre borgen til Runinter.
Selv om de fleste var forundret over at det var han, og ikke Runinter, som hadde kalt de sammen til møtet, hadde de kommet alle sammen.
Som vanlig hadde de fleste ment at det var å kjøre på og smi mens jernet var varmt. Da de hadde fått vite hva som sto i pergamentet.
Ja, noen hadde endog helt i seg avskjedsmjødet, og ropt på sine væpnere, da den rolige stemmen til Granpa fikk dem tilbake til bordet.
«hvorfor slik en hastverk»? Spurte den sindige Granpa. Mens han gløttet ned i vinkopp sin.«hva er det dere tørster slik etter»? «untatt om det er denne vinen, da kan jeg forstå dere, for den var virkelig god» roste han.
«vi vet jo ikke om dette er informasjon vi kan stole på, engang»
«alt vi har er Knallis ord om dette». «vi har ikke engang dette pergamentet som bevis» sa han sakte.
han snudde seg mot Runinters evige skygge og rådgiver, hevet koppen sin mot henne og sa:«hvor får dere tak i slik en vidundelig drikke, Cleo.»
«Gudene skal vite jeg har lett etter en lignende kilde uten hell» sa han lavt med seg selv.
Ingen som så denne mannen med vinkoppen, kunne ane den villskapen som bodde i ham.
Hvem kunne tro at de fingre som nå dreide på vinkoppen, kunne bli forvandlet til et blodig redskap? Og at denne smilende mannen kunne kutte ned fiender som han tidligere hadde spist middag sammen med?
Cleo så smilende på Granpa, mens hun forsikret ham om at det skulle være knyttet to tønner med den selvsamme vinen til vognen hans i det øyeblikket han forlot Borgen.
Granpa smilte, og nikket mot Cleo mens han takket henne overstrømmende for gaven.
«Vin! Vin! Er det det du tenker på? Vin» Villa hadde vanskelig med å skjule sin opphisselse. «nå er gudhjelpemeg den gamle blitt enda eldre. Skal jeg kanskje varme den opp for deg? Eller skal jeg ha litt vann i den slik at den ikke blir for sterk for deg?» villa så opp mot taket mens han mumlet for seg selv. Granpa snudde seg smilende mot Villa mens han åpnet munnen. Men i det han skulle til å uttale sine ord, kom Runinter trampende inn i rommet.
Runinter var en imponerende skikkelse i en imponerende klesdrakt.
Det er engang blitt skrevet at storhet er noe som noen blir født til. Andre blir det, mens noen igjen får det kastet over seg.
I Runinter sitt tilfelle kunne alle tre varianter passe.
Om du noensinne skulle se denne mannen ville du aldri tvile på at han var skapt for å lede.
Så da han trådte inn i rommet ble han øyeblikkelig gjenstand for oppmerksomheten.
Her ble Knallis sin tankerekke ødelagt av en væpner som kom opp på siden av ham.
«det er folk lengre frem, herre». Sa han og nikket fremover.
Knallis hevet hodet og så mot de lille klyngen med mennesker og hester fremme på stien.
De hadde stanset hestene sine og satt helt stille.
«er det frender som vil oss godt, eller er det....noe annet?» nærmest hvisket Knallis for seg selv.
«dere får dra frem og sjekke det» sa Knallis til sine væpnere.
«nei, vi kan ikke la deg være her alene» sa en av væpnerne.
Knallis lo lavt mens han kikket rundt seg. «Hvorfor ikke det da?»»ser du noe rundt her som kan skade meg?» knallis rettet seg opp i sadelen og slo ut med armene.
«dessuten kan jeg benytte sjansen til et lite dobesøk mens dere er borte» Knallis steg demonstrativt av hesten, kneppet opp buksen sin.
Væpneren trakk på skuldrene og satte sporene sine i flanken på hesten sin og red mot gruppen lengre frem.
Og mens Knallis lot det kropsvarme vannet renne ned i det kalde gresset, benyttet han muligheten til å se seg rundt.
De var kommet ut fra skogen, og et grønt teppe hadde åpenbart seg foran dem. Med små åser og stier som gikk på kryss og tvers i landskapet.
Knallis kunne ikke huske at han hadde vært i denne delen av verden før, menhan likte det han så her.
Og det var i den stunden han oppdaget det lille blinket fra en av åsene. «hva var det?» spurte han seg selv. Det var ikke et regelmessig blink, bare av og til og helt klart rett mot ham.
Knallis gikk mot hesten og steg opp på den.
Fuglene var oppe for og starte med den første jakten på insektene som solen hadde vekt opp fra sin dovne søvn, mens grevlingen som nå var ferdig med nattjekten sin, gikk rundt på en sti i skogsbunnen og prøvde å huske hvor den hadde hiet sitt.
Med et stanset den. Den stakk sitt hode opp litt på skrå, mens den været med snuten sin. Den knep sine små øyne litt sammen og myste bortover stien. Plutselig vendte den fort rundt, og humpet seg vekk fra stien og inn mot den mørkere skogen.
Knallis var på tur hjemmover fra møtet. Han hadde startet tidlig fra borgen med følget sitt.
Det var ikke noe stort følge. Bare fire mann og ham selv og en ekstra pakkhest.
Knallis likte bedre å kunne flytte seg fort og da var det greit med et lite følge. Dessuten var de jo i frendeland, så hva kunne vel da skje?
De la ikke merke til Grevlingen som studerte dem grundig i det de skrittet forbi skjulestedet hans.
Og da de var passert, gikk den ut på stien igjen for å lete videre etter hiet sitt., mens småfuglene forsiktig startet å synge morgenen velkommen igjen.
På en gren litt høyere opp hadde en Ugle slått seg til ro for dagen, der den satt og halvsov etter sin nattlige matauke.
Som ved et trylleslag åpnet den det ene øyet og vred hodet slik at den kunne se ned på stien. Der kunne den se at Grevlingen, som hadde været noe, nok en gang tuslet vekk fra stien og inn i skogen, der den nok en gang la seg ned for å blende inn i den mørke bakken.
Samtidig hadde morgenkonserten til fuglene stoppet, og det eneste som kunne høres var den svake raslingen som løvet laget i den svake brisen øverst i greinene.
Lengre fremme på stien gikk det lille følget i gangfarten til hestene.
Det var ingen grunn til å slite ut hestene. De ville nok uansett nå frem til den første av de fem borgene han skulle besøke, i løpet av ettermiddagen. De hadde overhodet ingen mulighet til å gjøre den reisen unna på kortere tid. Dessuten måtte de nok takke ja til det traktementet som de ville bli tilbydd.
Og Knallis likte ikke å komme til fremmede plasser med utslitte hester. «Man kunne gjette mye om en person ved å se hvordan de behandlet sien frender og husdyr», tenket Knallis.
Møtet hadde forsåvidt blitt som han hadde forutsett. Han hadde fått samlet de som mente de hadde noe å fremlegge i den aktuelle saken i den dystre borgen til Runinter.
Selv om de fleste var forundret over at det var han, og ikke Runinter, som hadde kalt de sammen til møtet, hadde de kommet alle sammen.
Som vanlig hadde de fleste ment at det var å kjøre på og smi mens jernet var varmt. Da de hadde fått vite hva som sto i pergamentet.
Ja, noen hadde endog helt i seg avskjedsmjødet, og ropt på sine væpnere, da den rolige stemmen til Granpa fikk dem tilbake til bordet.
«hvorfor slik en hastverk»? Spurte den sindige Granpa. Mens han gløttet ned i vinkopp sin.«hva er det dere tørster slik etter»? «untatt om det er denne vinen, da kan jeg forstå dere, for den var virkelig god» roste han.
«vi vet jo ikke om dette er informasjon vi kan stole på, engang»
«alt vi har er Knallis ord om dette». «vi har ikke engang dette pergamentet som bevis» sa han sakte.
han snudde seg mot Runinters evige skygge og rådgiver, hevet koppen sin mot henne og sa:«hvor får dere tak i slik en vidundelig drikke, Cleo.»
«Gudene skal vite jeg har lett etter en lignende kilde uten hell» sa han lavt med seg selv.
Ingen som så denne mannen med vinkoppen, kunne ane den villskapen som bodde i ham.
Hvem kunne tro at de fingre som nå dreide på vinkoppen, kunne bli forvandlet til et blodig redskap? Og at denne smilende mannen kunne kutte ned fiender som han tidligere hadde spist middag sammen med?
Cleo så smilende på Granpa, mens hun forsikret ham om at det skulle være knyttet to tønner med den selvsamme vinen til vognen hans i det øyeblikket han forlot Borgen.
Granpa smilte, og nikket mot Cleo mens han takket henne overstrømmende for gaven.
«Vin! Vin! Er det det du tenker på? Vin» Villa hadde vanskelig med å skjule sin opphisselse. «nå er gudhjelpemeg den gamle blitt enda eldre. Skal jeg kanskje varme den opp for deg? Eller skal jeg ha litt vann i den slik at den ikke blir for sterk for deg?» villa så opp mot taket mens han mumlet for seg selv. Granpa snudde seg smilende mot Villa mens han åpnet munnen. Men i det han skulle til å uttale sine ord, kom Runinter trampende inn i rommet.
Runinter var en imponerende skikkelse i en imponerende klesdrakt.
Det er engang blitt skrevet at storhet er noe som noen blir født til. Andre blir det, mens noen igjen får det kastet over seg.
I Runinter sitt tilfelle kunne alle tre varianter passe.
Om du noensinne skulle se denne mannen ville du aldri tvile på at han var skapt for å lede.
Så da han trådte inn i rommet ble han øyeblikkelig gjenstand for oppmerksomheten.
Her ble Knallis sin tankerekke ødelagt av en væpner som kom opp på siden av ham.
«det er folk lengre frem, herre». Sa han og nikket fremover.
Knallis hevet hodet og så mot de lille klyngen med mennesker og hester fremme på stien.
De hadde stanset hestene sine og satt helt stille.
«er det frender som vil oss godt, eller er det....noe annet?» nærmest hvisket Knallis for seg selv.
«dere får dra frem og sjekke det» sa Knallis til sine væpnere.
«nei, vi kan ikke la deg være her alene» sa en av væpnerne.
Knallis lo lavt mens han kikket rundt seg. «Hvorfor ikke det da?»»ser du noe rundt her som kan skade meg?» knallis rettet seg opp i sadelen og slo ut med armene.
«dessuten kan jeg benytte sjansen til et lite dobesøk mens dere er borte» Knallis steg demonstrativt av hesten, kneppet opp buksen sin.
Væpneren trakk på skuldrene og satte sporene sine i flanken på hesten sin og red mot gruppen lengre frem.
Og mens Knallis lot det kropsvarme vannet renne ned i det kalde gresset, benyttet han muligheten til å se seg rundt.
De var kommet ut fra skogen, og et grønt teppe hadde åpenbart seg foran dem. Med små åser og stier som gikk på kryss og tvers i landskapet.
Knallis kunne ikke huske at han hadde vært i denne delen av verden før, menhan likte det han så her.
Og det var i den stunden han oppdaget det lille blinket fra en av åsene. «hva var det?» spurte han seg selv. Det var ikke et regelmessig blink, bare av og til og helt klart rett mot ham.
Knallis gikk mot hesten og steg opp på den.
Sist redigert:
