knallis
Litt aktiv?
- Reaksjonspoeng
- 18
Knallis hadde satt seg på hesten og startet ridningen mot det merkelig blinket, som liksom kalte på ham.
Han red sakte og tenksomt mot åsen.
Han var såpass konsentrert om den lille blinkingen, at han ikke oppdaget at følget hadde kommet tilbake.
«det var ingenting, herre» sa en av væpnerne. «det var bare noen bønder som var på tur til markedet.»
knallis bare gryntet, som for å få væpneren til å forstå at han hadde hørt ham. Mens øynene var som limt på åsen.
«jeg vil at dere rir mot det skogholtet der borte, lager et bål, og begynner på formiddagsmaten» sa Knallis og pekte mot et skogsklynge som lå ca tre timers gange avsted. «jeg rir alene opp på den toppen for å speide.» sa han og pekte opp mot åsen.
Han snudde seg i sadelen og kastet et strengt blikk på væpneren sin, som for å stanse en eventuell protest fra ham.
Væpneren så en stund på Knallis, som for å se om han liksom mente hva han sa. Men når det ikke kom noen kontraordre, snudde han hesten mot skogen, vinket på de andre soldatene, og fikk satt hesten i skritt.
Mens Knallis red mot åsen, kom igjen tankene inn på møtet.
Han smilte for seg selv når han tenkte på hvilken kraft Runinter hadde på enhver diskusjon.
«det er riktig som den gamle sier» sa Runinter. «vi har kun Knallis ord for hva som kommer til å skje. Vi kan jo ikke vite noe sikkert i og med at han brente pergamentet» Runinter snudde seg mot knallis, som halvveis satt, halvveis lå på en benk med et krus, bredfull av honninglyst mjød, balanserende på kneet sitt.
Ebbern, som satt på en høyrygget stol like ved, og var i en lavmelt diskusjon med Knallis, rettet opp ryggen sin og satte øynene sine på Runinter.
«Jeg stoler på Knallis i denne saken» forkynte han. «jeg kan ikke se hva han kunne tjene på en løgn. Og dessuten er det vel bare Granpa som er mer mot renkespill en ham».
Knallis sa ingenting. Men satt bare og så på kruset sitt, som han dreide rundt og rundt på kneet sitt.
«Hører du!» Sa Bmg. «Nå er det flere her som tviler på ditt ord. Har du ingen bevis?» Bmg gikk hvileløst rundt bordet, men han skiftevis så mot Knallis og jeright, som satt og forsynte seg av det stekte svinekjøttet som Runinter alltid serverte som en velkomstsmak.
Jeright reiste seg sakte opp fra stolen sin, tørket av kniven sin og gjorde et stort nummer av å stikke den i sliren sin.
«jeg må si» sa han og rettet på vesten sin, der det hadde dryppet litt fett på en av knappene hans. «jeg må si» gjentok han. «at ikke alt her taler for din fordel, Knallis. Men jeg lar iallefall tvilen komme deg til gode». Han vinket på et en tjener skulle komme med en vaskefille til ham.
Og mens han gnidde sine hender i fillen, gikk han frem mot Knallis. «Men det sier jeg deg bare. Prøver du deg på noe i denne saken....» Jeright lot trusselen henge i luften, mens han snudde seg brått mot Runinter.
«nå min kjære venn. Hvor blir det av maten?»sa han og slo opp armene sine. «det er vel heller ikke meningen vi skal sulte i dette hus?»
Runiter hummret mens han gikk sin venn i møte. «det er snart klart min venn, vi skal bare bli ferdige her først» han klappet Jeright på skulderen mens han gikk forbi ham. «det er faktisk på tide at dere alle går inn til bords» sa han og viste med hele hånden mot en stor dobbeldør.
Det bredte seg en høylydt forvendtning i rommet. Alle viste jo at Runinter hadde de beste kokkene som var å oppdrive i landet.
«ikke du, Knallis. Du skal vente litt» Runinter så rett på Knallis som ikke hadde vist mine til å reise seg opp. Ebbern snudde seg i døren og så med et uutgrunnelig blikk på Knallis, som for å spore et eller annet der. Til sist snudde han seg inn mot spisebordet og klistret på seg et stort smil i det han trødde inn i stuen.
«du har satt oss i litt av en pine her» sa Runinter, og dro stolen til Ebbern nærmere Knallis. For første gang så Knallis på Runinter, men sa ikke noe.
«det bør være riktig det som du har fortalt oss her i dag» Runinter satte seg ned på stolen rett ovenfor Knallis og børstet litt imaginært støv av stolarmen.
«det er nok riktig» sa Knallis sakte mens han så Runinter rett i øynene. «og du vet at det er riktig».
Runinter ble sittende en stund å se på Knallis før han reiste seg opp, heiste på beltet sitt, og snudde seg mot rommet som de andre satt på, før han sa med ryggen til Knallis: «du reiser i morgen tidlig, før de andre står opp» mens han langet ut mot rommet mumlet han for seg selv «og det bør ikke bli så vanskelig når det gjelder enkelte personer. De eter og drikker meg snart vekk herfra».
Knallis smilte for seg selv mens han hørte på triaden fra Runinter. Om noen ting forandret seg så ville nok Runinter være den samme.
Han red sakte og tenksomt mot åsen.
Han var såpass konsentrert om den lille blinkingen, at han ikke oppdaget at følget hadde kommet tilbake.
«det var ingenting, herre» sa en av væpnerne. «det var bare noen bønder som var på tur til markedet.»
knallis bare gryntet, som for å få væpneren til å forstå at han hadde hørt ham. Mens øynene var som limt på åsen.
«jeg vil at dere rir mot det skogholtet der borte, lager et bål, og begynner på formiddagsmaten» sa Knallis og pekte mot et skogsklynge som lå ca tre timers gange avsted. «jeg rir alene opp på den toppen for å speide.» sa han og pekte opp mot åsen.
Han snudde seg i sadelen og kastet et strengt blikk på væpneren sin, som for å stanse en eventuell protest fra ham.
Væpneren så en stund på Knallis, som for å se om han liksom mente hva han sa. Men når det ikke kom noen kontraordre, snudde han hesten mot skogen, vinket på de andre soldatene, og fikk satt hesten i skritt.
Mens Knallis red mot åsen, kom igjen tankene inn på møtet.
Han smilte for seg selv når han tenkte på hvilken kraft Runinter hadde på enhver diskusjon.
«det er riktig som den gamle sier» sa Runinter. «vi har kun Knallis ord for hva som kommer til å skje. Vi kan jo ikke vite noe sikkert i og med at han brente pergamentet» Runinter snudde seg mot knallis, som halvveis satt, halvveis lå på en benk med et krus, bredfull av honninglyst mjød, balanserende på kneet sitt.
Ebbern, som satt på en høyrygget stol like ved, og var i en lavmelt diskusjon med Knallis, rettet opp ryggen sin og satte øynene sine på Runinter.
«Jeg stoler på Knallis i denne saken» forkynte han. «jeg kan ikke se hva han kunne tjene på en løgn. Og dessuten er det vel bare Granpa som er mer mot renkespill en ham».
Knallis sa ingenting. Men satt bare og så på kruset sitt, som han dreide rundt og rundt på kneet sitt.
«Hører du!» Sa Bmg. «Nå er det flere her som tviler på ditt ord. Har du ingen bevis?» Bmg gikk hvileløst rundt bordet, men han skiftevis så mot Knallis og jeright, som satt og forsynte seg av det stekte svinekjøttet som Runinter alltid serverte som en velkomstsmak.
Jeright reiste seg sakte opp fra stolen sin, tørket av kniven sin og gjorde et stort nummer av å stikke den i sliren sin.
«jeg må si» sa han og rettet på vesten sin, der det hadde dryppet litt fett på en av knappene hans. «jeg må si» gjentok han. «at ikke alt her taler for din fordel, Knallis. Men jeg lar iallefall tvilen komme deg til gode». Han vinket på et en tjener skulle komme med en vaskefille til ham.
Og mens han gnidde sine hender i fillen, gikk han frem mot Knallis. «Men det sier jeg deg bare. Prøver du deg på noe i denne saken....» Jeright lot trusselen henge i luften, mens han snudde seg brått mot Runinter.
«nå min kjære venn. Hvor blir det av maten?»sa han og slo opp armene sine. «det er vel heller ikke meningen vi skal sulte i dette hus?»
Runiter hummret mens han gikk sin venn i møte. «det er snart klart min venn, vi skal bare bli ferdige her først» han klappet Jeright på skulderen mens han gikk forbi ham. «det er faktisk på tide at dere alle går inn til bords» sa han og viste med hele hånden mot en stor dobbeldør.
Det bredte seg en høylydt forvendtning i rommet. Alle viste jo at Runinter hadde de beste kokkene som var å oppdrive i landet.
«ikke du, Knallis. Du skal vente litt» Runinter så rett på Knallis som ikke hadde vist mine til å reise seg opp. Ebbern snudde seg i døren og så med et uutgrunnelig blikk på Knallis, som for å spore et eller annet der. Til sist snudde han seg inn mot spisebordet og klistret på seg et stort smil i det han trødde inn i stuen.
«du har satt oss i litt av en pine her» sa Runinter, og dro stolen til Ebbern nærmere Knallis. For første gang så Knallis på Runinter, men sa ikke noe.
«det bør være riktig det som du har fortalt oss her i dag» Runinter satte seg ned på stolen rett ovenfor Knallis og børstet litt imaginært støv av stolarmen.
«det er nok riktig» sa Knallis sakte mens han så Runinter rett i øynene. «og du vet at det er riktig».
Runinter ble sittende en stund å se på Knallis før han reiste seg opp, heiste på beltet sitt, og snudde seg mot rommet som de andre satt på, før han sa med ryggen til Knallis: «du reiser i morgen tidlig, før de andre står opp» mens han langet ut mot rommet mumlet han for seg selv «og det bør ikke bli så vanskelig når det gjelder enkelte personer. De eter og drikker meg snart vekk herfra».
Knallis smilte for seg selv mens han hørte på triaden fra Runinter. Om noen ting forandret seg så ville nok Runinter være den samme.
!