Løpet
Før første milen var gått og gruppen min som startet 07.48 var så vidt kommet til brosteinen på Nesttun før jeg fikk mitt første problem. For det første falt kjede av så jeg mistet felte mitt. For det andre knakk den ene siden av kjedet. Heldigvis hjalp en veldig snill mann meg, med å holde sykkelen på plass, slik at jeg fikk kjede på så fort som overhode mulig. Men men tenke jeg optimistisk, dette skal no gå bra. Så jeg turte videre optimistisk med et kjede som hoppet opp og ned og alle veier etter hvert tråkk jeg tok.
Et par hundre meter lengre borte kom det en liten kneik. Rett ved Helldal skole eller noe i den duren visst noen vet hvor det er. Der knakk den andre delen av kjede og kjede falt tvers av og lå på bakken 1 meter lengre bak. Jeg hadde jo selvfølgelig ikke med meg utstyr for å fikse et kjedebrudd, fordi det er ytterst uvanlig.
Noen tårer hold på å komme, men jeg måtte jo finne på noe. Kunne jo ikke bare bryte så lett. Så jeg tok fatt i mobiltelefonen og ringte først 2 av de 3 service bilene som var tilgjengelig. (Hadde ikke nummeret til den tredje og siste), men de var jo håpløst langt foran meg, så de kunne jo selvfølgelig ikke hjelpe. Til slutt ringte jeg rittlederen. Han sa at visst det var kjede som var gåen så var kanskje løpet kjørt for min del, men han sa også at den siste service bilen skulle starte ganske snart. Jeg sa meg selv at ikke farken om jeg skal gi meg så lett, uten å ha prøvd en gang. men men. Jeg sto no der tollmodig i skyggen (ironisk nok veldig kaldt på denne enormt varme dagen) og ventet og ventet og ventet.
Til slutt kom det en 47 år ung mann som visstnok hadde startet i samme felt som meg. Han hadde punktert 3 ganger opp ditt. Jeg som er så snill ga han min slange og håpte at det skulle hjelpe.
Han fikk fikset sykkelen sin og fortsatt sin ferd mot Voss, trodde han. 10 meter lengre oppe hørte jeg det smalt. xD Hehe, Ja den fjerde punktering var et faktum for hans del. Vi fant til slutt ut at han hadde hul i dekket der med bremsen og at bremsen var litt dårlig strammet og litt sånn, så det ble vanskelig for han å sykle i det hele tatt. Så hver gang han bremset kom bremsen ned på dekket og inn i hullet i dekket og pungterte slangen.
Så vi to sto no der enda og ventet på service bilen. Etter ca. 1 time og 30 minutter med venting for min del, så kom endelig service bilen. Da hadde alle feltene og så og si samtlige ryttere passert meg og denne optimistiske mannen jeg traff på. Service mannen var kul han med sin USA-aksent med noen norsk gloser inni. Han fikset kjede mitt på et blunk og begynte og hjelpe han andre.
Jeg syklet greit videre, men uten en særlig god retningsans og folk i veien som pekte hvor jeg skulle sykle, greide jo selvfølgelig jeg å sykle meg vill med Øyrane Torg (i Arna). Jeg syklet fram litt fram og tilbake der i 30 minutter samtidig som jeg hadde mamma på telefonen for å prøve å finne ut hvor jeg skulle. Til slutt fant jeg ut at riktig vei var veien mot Garnes, så jeg turte videre der. Jeg tror jeg var sistemann i felte på dette tidspunktet for oppsamlingsbilen kjørte opp i ræven på meg i sånn 2 timer mens jeg syklet gamle veien bort til Gullbotn. Allerede her hadde jeg flere ganger hatt i tankene på å slutte, men jeg tok meg i sammen og presset meg videre framover.
På vei bortover Hardangerveien fikk jeg meg en overraskelse av de sjeldne. Det stod nemlig navnet mitt, Espen, med noe som lignet termoplast (brukes for å markere veier) i store bokstaver. Jeg begynte her og spekulere på om det var skrevet av noen bekjente eller om det i det hele tatt var ment til meg. Jeg tok det uansett bare med et stort smil. På vei opp Trengereidsbakken var det skrevet ytterligere 2 ganger. Her begynte det virkelig og sure med forskjellige tanker fram og tilbake. Jeg kom vel til slutt fram at det var sikkert ment til noen andre, men selv så tok jeg det som en Tour De France inspirasjon.
Et stykke lengre opp i Gullbotn fikk jeg endelig noen syklister i synet. Det var 2 jenter på 18 år tror jeg som syklet på vanlig sykler. Jeg syklet greit forbi de og spurte om det gikk bra. Tilbake fikk jeg som svar at målet var å fullføre og det tror jeg de greide.
Jeg fortsatte oppover uviten på at det faktisk var Gullbotn som jeg syklet over. På dette tidspunktet var det vel 30 grader de fleste steder og hode begynte og bli ganske omtåket. På toppen skulle visstnok første matstasjon ha vært, men den var jo selvfølgelig lagt ned for lengts. Så uten påfyll fortsatte jeg. Heldigvis hadde jeg mer enn nok med vann og energidrikke enn så lenge.
Så kom Kvamskogen. Kvamskogen gikk egentlig ganske greit, men den tok ganske bra på med kreftene. Ingen tvil om det. På toppen der var andre matstasjon. Den var fortsatt oppe da jeg kom. Heldigvis. Der fikk jeg påfyll med iskaldt vann og saft. Jeg ble der fortalt der at det var anbefalt 2 liter vann i timen i denne varmen (var 25 grader de fleste steder, men noen steder må det ha vært over 30 og opp mot 40 grader også). 2 liter i timen tenkte jeg. jaja, så mye har ikke jeg drukket i hvert fall. På matstasjonen var det en guttegjeng som alle var cirka 24 år. 2 av de syklet før jeg fikk en liten pust i bakken så de lot jeg gå. De to neste hang jeg meg på. De to siste av de trengte litt mer pust i bakken tror jeg. Hehe. Jeg og disse to guttene syklet vi. Ned Kvamskogen var en fryd og deilig og sykle. 5km seiling nedover i svingene der var bare deilig, selv om det var litt skummelt gjennom tunnelene der det ble helt svart med brillene på. Så brillene måtte jeg ta opp og ned hele veien ned. Var nesten litt Simonelli fakter nedover fjellet der as. Hehe.
Når vi kom ned til Øystese fikk jeg min største fristelse på turen totalt sett. Hele Øystese var og badet på de flotte strendene de har der. Alle lå og plasket i vannet. Jeg sa til han ene at det der var sykt unødvendig. Hehe. Men vi fortsatt vi.
Han ene av de to jeg syklet med fra Kvamskogen var ganske kjørt tidlig. Så da vi kom til Øystese-bakken så gikk han opp den (ikke undervurder den bakken as, for den kjennes godt). Han sa til slutt av kjomien bare skulle sykle. Så jeg og han syklet av gårde.
Side ved side fikk vi en god dialog vi to. Vi holdt humoren på topp slik at vi ikke datt helt sønder i sammen. Vi plukket de to andre kjomiene hans ganske fort og etter dette så var det bare deilig og se rundt svingen for der var neste person vi plukket. Veien bortover til Kvanndal var veldig kupert. Noen av knikene var verre enn andre. Her var det mange down og ups perioder, men jeg tok meg hele tiden sammen og han andre hold god stand. Når jeg så 500 meter skilte til neste matstasjon var det som at jeg fikk ny energi fra oven, og det ga meg en boost bort siste kneiken til Kvanndal.
I Kvanndal var tredje og siste matstasjon. Der ble det pissepause for min del og påfyll med vann. Den femte salttabletten rant ned også. Etter 5-10 minutter så fortsatt vi igjen. Bortover til Granvin fortsatte de kuperte bakkene. Her ble det nesten flere downs enn ups perioder. Men vi fortsatte. Veien bort til Skjervet og dagens siste fjell gikk greit.
Da det gjensto cirka en mil igjen før skjervet trodde jeg at Skjervet var rett rundt svingen. Da hev jeg i meg en maxim gel. På pakken stod det at den skulle deles opp i to-tre deler, men det leste jo selvfølgelig ikke jeg. Jeg hev i meg hele pakken i et. Det må bare sies at den gelen var noe av det verste jeg har vært borti. Har aldri vært borte i noe så søt før, men fy farken for en smak. Aldri vært med på maken. Hold på å kaste opp og greier, men greide å få det i meg. Siden jeg hev den i meg litt for tidlig så var jo energien vekke før Skjervet kom da, men men. Hehe.
Skjervet gikk radig unna, men tempoet kunne vært litt bedre i bunnen. Når jeg nærmet meg toppen og så at det var en som filmet der (vises på bt.no) så tok jeg meg sammen og speedet jeg opp et par hakk. Fra toppen av Skjervet la jeg meg bare fram og kjørte på. Plukket ganske mange ryttere nedover der og ble bare glad for hver meter som jeg nærmet meg Voss.
Når jeg endelig så Målskilte så la jeg inn en ganske god spurt (har snakket om den spurten som jeg liksom skulle ta ifra Bergen til Voss hele tiden med pappa bare for gøy, og jeg tok alvor i spurten). Jeg var også den eneste av alle som mamma hadde sett over streken som faktisk spurtet.
Tiden ble ganske grei i forhold til mine problemer og alt som skjedde rundt. Det å stå i ro 1 time og 30 minutter for å vente på service bilen, det å sykle seg vill i 30 minutter, det å sykle alene opp til Kvamskogen, det var mye å slå ned på.
Jeg selv er ganske fornøyd med den tiden jeg fikk og skal ikke klage. Jeg har tross alt syklet Bergen-Voss, 170km blodslit i 25-30 grader i snitt i varmen, visst ikke mer. Og ja, jeg er fortsatt kun 16 år, og ja jeg fullførte. Det er ytterst få som kan si at de greide å fullføre Bergen-Voss med så mye problemer og som kun 16åring.
Stoltheten min er nå på topp i hvert fall.
mvh
Brannmannsam
