knallis
Litt aktiv?
- Reaksjonspoeng
- 18
Regnet drysset ned. Et klamt, vått, kaldt og gjennomtrengende regn. Et slikt regn som gjorde hele skogen trist og uendelig våt.
Et slikt regn som faller når noe spesielt nettopp har skjedd. Eller skal skje.
Ved foten av en åskarm står en liten furuskog. Øynene blir på en måte dratt mot denne skogen uten noen spesiell grunn, det bare blir slik.
Man legger egentlig ikke merke til det og man registrerer det heller ikke. Man bare stadfester at det er en liten skog der og trasker videre på stien som fører vestover.
Men hadde du gått nærmere denne skogen og om da vinden hadde rørt på seg, ville du muligens luktet en svak bål-lukt. Og du ville kanskje ha tenkt at noen har sittet her for en stund siden.
Men siden du ville hjem på grunn av regnet ville du likevel ikke undersøkt nærmere.
Du ville nok bare ha snudd, og trødd videre hjemover.
Men bålet hadde faktisk brent en stund allerede. Selv om det ikke brant høyt, ga det en lun varme som mannen viste å sette pris på.
Han hadde gått langt allerede og var sliten av turen og lei av regnet. Han ønsket seg i bunn og grunn hjem. Men han hadde noe ugjort som ikke kunne vente lengre nå.
Knallis bøyde seg mot siden og fisket frem en ny tørrpinne, som han plasserte mitt på det svake bålet sitt.
Bålet var plassert godt under furutreet som han satt under og sendte sin svake røyk opp mellom grenene på furua. Der den ble oppløst blant grenene.
Knallsi brummet for seg selv. «drittvær» tenkte han. Ikke nok med at han måte samle tørrved der han fant det og bære det med seg i en pose, men han kunne heller ikke steke noe særlig mat når det var så vått. Maten dro bare fukten til seg og ble vassen på smak. Så da var det bedre å la vær.
Han fikk heller bare gumle på tørrkjøttet som han hadde med seg i sadelen sin.
Han hektet kjelen av pinnen over bålet og hadde en neve med barnåler i koppen sin, som han deretter fylte varmt vann i.
Han la seg litt på siden og strakte bena ut mens han blåste forsiktig i koppen sin.
Knallis var på en rekruteringstur. Det hadde vært mange harde slag i det siste og han trengte nye soldater til hæren sin.
Han var gammeldags på dette punktet. Han mente at en hærfører burde rekrutere sine soldater selv. Man ble liksom bedre kjent med sine menn på den måten mente han.
Mye hadde blitt forandret i det siste. Den sterke alliansen var blitt brutt og han ble tvunget til å kjempe mot sine tidligere Allierte. Akkurat det betydde mindre, men det var måten det hele var startet på som irriterte ham.
Han blåste på nytt ned i koppen før han tok en forsiktig slurk fra den.
«Men hvorfor grunne på noe som du ikke kan gjøre noe med» tenkte ham og myste utover sletten.
Det var i dette øyeblikket han hørte lette steg bak seg. Knallis rykket til og grep etter øksa si. «nei, nei. Du trenger ikke våpen i denne stund» sa en overraskende mild stemme bak ham.
Knallis begynte å vri på hodet for å ta mannen i nærmere øyensyn.
«du trenger ikke se meg» sa den milde stemmen. «bare se rett frem».
-Hva vil du? Spurte Knallis. Men overrasket seg selv ved å adlyde stemmen.
-neppe å ta mitt liv, for da hadde du prøvd med en gang.
-ja,prøve er vel det rette ordet når det gjelder deg. Klukket stemmen.
-og jeg har da prøvd før uten hell. Fortsatte stemmen.
-Nei du, denne gangen er det noe annet. Noe helt, helt annet.
Knallis kjente han ble nysgjerrig.
-hva mener du? For om du kjenner meg så godt som du påstår, så vet du også hva jeg mener om renkespill.
-ja, og det er nettopp derfor jeg er kommet til deg. De fleste kjenner deg som en rettskaffen mann. Og det er til min fordel.
-hva mener du med det? Og hva vil ha fra meg?
-kanskje jeg ikke vil ha noe, men gi noe. Sa den fremmede stemmen i et ertende toneleie.
-gi? Sa Knallis snøftende. -Det er ingenting som kan kalles for et gratis måltid, sa Knallis.
-Nei, du har vel rett i det, sa stemmen. -Kanskje det må forhandlinger til.
-Du vet vel at om vi skal inn i noen forhandlinger, så skal en avtale være til fordel for begge parter. Sa Knallis. Han ante at dette var opptakten til noe større.
-joda, det er riktig det. Sa stemmen sakte. -men dette er ikke forhandlinger. Dette er et tilbud til deg og stammen din.
-hva mener du med tilbud? Knallis misslikte situasjonen. Og skulle snakke om slike ting uten å se hverandre var ikke noe han satte pris på.
-hør her, sa Knallis. -jeg liker ikke å skulle sitte med ryggen til deg på denne måten. Du får heller komme hit og sette deg, så skal vi diskutere dette tilbudet ditt. Og så skal du få en kopp med noe varmt i.
Men det var ingen svar bak ham.
-tenker du enda på det?
Ingenting. Det var aldeles stille bak ham.
Knallis dreide hodet sakte rundt. Det var bare tomme skogen der. Eller, den var ikke helt tom.
På bakken lå det et sammenrullet pergament.
Knallis reiste seg og gikk mot Pergamentet. Det var enda en øredøvende stillhet i skogen, som bare ble brutt av den svake lyden som regnet laget.
«hva i heieste var da dette?» Knallis bøyde seg ned og tok opp pergamentet. «og hvordan viste den andre mannen hvor han var?».
Knallis gikk sakte tilbake til bålet sitt med hånden rundt pergamentet.
Der satte han seg ned med føttene i kors, og studerte skriftrullen.
Til slutt åpnet han den med en raskt bevegelse og startet med å lese den.
Da han hadde lest gjennom den to ganger, lot han hånden synke sakte ned med papirarket. Han veide det en stund i hånden, før han med en bestemt mine la det på bålet, som sendte sine flammetunger begjærlig over arket og forkullet det på et øyeblikk.
Knallis ble sittende ved bålet og tenke, helt til det bare ulmet svakt i ettermiddagslyset.
Et slikt regn som faller når noe spesielt nettopp har skjedd. Eller skal skje.
Ved foten av en åskarm står en liten furuskog. Øynene blir på en måte dratt mot denne skogen uten noen spesiell grunn, det bare blir slik.
Man legger egentlig ikke merke til det og man registrerer det heller ikke. Man bare stadfester at det er en liten skog der og trasker videre på stien som fører vestover.
Men hadde du gått nærmere denne skogen og om da vinden hadde rørt på seg, ville du muligens luktet en svak bål-lukt. Og du ville kanskje ha tenkt at noen har sittet her for en stund siden.
Men siden du ville hjem på grunn av regnet ville du likevel ikke undersøkt nærmere.
Du ville nok bare ha snudd, og trødd videre hjemover.
Men bålet hadde faktisk brent en stund allerede. Selv om det ikke brant høyt, ga det en lun varme som mannen viste å sette pris på.
Han hadde gått langt allerede og var sliten av turen og lei av regnet. Han ønsket seg i bunn og grunn hjem. Men han hadde noe ugjort som ikke kunne vente lengre nå.
Knallis bøyde seg mot siden og fisket frem en ny tørrpinne, som han plasserte mitt på det svake bålet sitt.
Bålet var plassert godt under furutreet som han satt under og sendte sin svake røyk opp mellom grenene på furua. Der den ble oppløst blant grenene.
Knallsi brummet for seg selv. «drittvær» tenkte han. Ikke nok med at han måte samle tørrved der han fant det og bære det med seg i en pose, men han kunne heller ikke steke noe særlig mat når det var så vått. Maten dro bare fukten til seg og ble vassen på smak. Så da var det bedre å la vær.
Han fikk heller bare gumle på tørrkjøttet som han hadde med seg i sadelen sin.
Han hektet kjelen av pinnen over bålet og hadde en neve med barnåler i koppen sin, som han deretter fylte varmt vann i.
Han la seg litt på siden og strakte bena ut mens han blåste forsiktig i koppen sin.
Knallis var på en rekruteringstur. Det hadde vært mange harde slag i det siste og han trengte nye soldater til hæren sin.
Han var gammeldags på dette punktet. Han mente at en hærfører burde rekrutere sine soldater selv. Man ble liksom bedre kjent med sine menn på den måten mente han.
Mye hadde blitt forandret i det siste. Den sterke alliansen var blitt brutt og han ble tvunget til å kjempe mot sine tidligere Allierte. Akkurat det betydde mindre, men det var måten det hele var startet på som irriterte ham.
Han blåste på nytt ned i koppen før han tok en forsiktig slurk fra den.
«Men hvorfor grunne på noe som du ikke kan gjøre noe med» tenkte ham og myste utover sletten.
Det var i dette øyeblikket han hørte lette steg bak seg. Knallis rykket til og grep etter øksa si. «nei, nei. Du trenger ikke våpen i denne stund» sa en overraskende mild stemme bak ham.
Knallis begynte å vri på hodet for å ta mannen i nærmere øyensyn.
«du trenger ikke se meg» sa den milde stemmen. «bare se rett frem».
-Hva vil du? Spurte Knallis. Men overrasket seg selv ved å adlyde stemmen.
-neppe å ta mitt liv, for da hadde du prøvd med en gang.
-ja,prøve er vel det rette ordet når det gjelder deg. Klukket stemmen.
-og jeg har da prøvd før uten hell. Fortsatte stemmen.
-Nei du, denne gangen er det noe annet. Noe helt, helt annet.
Knallis kjente han ble nysgjerrig.
-hva mener du? For om du kjenner meg så godt som du påstår, så vet du også hva jeg mener om renkespill.
-ja, og det er nettopp derfor jeg er kommet til deg. De fleste kjenner deg som en rettskaffen mann. Og det er til min fordel.
-hva mener du med det? Og hva vil ha fra meg?
-kanskje jeg ikke vil ha noe, men gi noe. Sa den fremmede stemmen i et ertende toneleie.
-gi? Sa Knallis snøftende. -Det er ingenting som kan kalles for et gratis måltid, sa Knallis.
-Nei, du har vel rett i det, sa stemmen. -Kanskje det må forhandlinger til.
-Du vet vel at om vi skal inn i noen forhandlinger, så skal en avtale være til fordel for begge parter. Sa Knallis. Han ante at dette var opptakten til noe større.
-joda, det er riktig det. Sa stemmen sakte. -men dette er ikke forhandlinger. Dette er et tilbud til deg og stammen din.
-hva mener du med tilbud? Knallis misslikte situasjonen. Og skulle snakke om slike ting uten å se hverandre var ikke noe han satte pris på.
-hør her, sa Knallis. -jeg liker ikke å skulle sitte med ryggen til deg på denne måten. Du får heller komme hit og sette deg, så skal vi diskutere dette tilbudet ditt. Og så skal du få en kopp med noe varmt i.
Men det var ingen svar bak ham.
-tenker du enda på det?
Ingenting. Det var aldeles stille bak ham.
Knallis dreide hodet sakte rundt. Det var bare tomme skogen der. Eller, den var ikke helt tom.
På bakken lå det et sammenrullet pergament.
Knallis reiste seg og gikk mot Pergamentet. Det var enda en øredøvende stillhet i skogen, som bare ble brutt av den svake lyden som regnet laget.
«hva i heieste var da dette?» Knallis bøyde seg ned og tok opp pergamentet. «og hvordan viste den andre mannen hvor han var?».
Knallis gikk sakte tilbake til bålet sitt med hånden rundt pergamentet.
Der satte han seg ned med føttene i kors, og studerte skriftrullen.
Til slutt åpnet han den med en raskt bevegelse og startet med å lese den.
Da han hadde lest gjennom den to ganger, lot han hånden synke sakte ned med papirarket. Han veide det en stund i hånden, før han med en bestemt mine la det på bålet, som sendte sine flammetunger begjærlig over arket og forkullet det på et øyeblikk.
Knallis ble sittende ved bålet og tenke, helt til det bare ulmet svakt i ettermiddagslyset.
