knallis
Litt aktiv?
- Reaksjonspoeng
- 18
En varm bloddråpe dryppet langsomt fra bladet og ned på den mørke bakken. Knallis sto og hev etter pusten mens han holdt øksen i et krampeaktig grep.
Og den umiskjennelige lukten av død bredte seg ut over skogbunnen.
Kampen hadde vært kort, men voldsom.
Knallis hadde beordret de to beste bueskytterne opp i to trær før kvelden kom sigende. mens en hadde gjemt seg i et viekratt, som sto slik til at han var bak fienden når kampene begynte.
Og da var det egentlig bare å vente.
De hadde sett skyggene komme snikende i det bålet hadde sendt sine siste gnister ut i den rolige natteluften.
Og på tegn fra lederen, hadde de stukket løs på teppene som lå på marken like ved bålet. Sjokket var enormt i det de oppdaget at det ikke var noe der. Så da Knallis og hans menn brølende gikk til angrep, hadde de hugget ned halvparten før de hadde hevet sverdene sine til hugg. Når da pilene hadde felt sine mål var kampene brått over.
Bare litt stønning fra en av fienden kunne tyde på at et var liv i noen av dem.
«sjekk den mannen» sa Knallis. Han kunne ikke se hvem som stønnet, men han gikk ut i fra at noen sto så nær ham at de kunne undersøke det.
«hmmm. Han er snart sjakk- mat» sa en av væpnerne. «såret er i buken og han er ikke våken i det hele tatt. Så han tar snart kvelden».
Knallis freste ut en ed, men tok det i seg. Han ville helst at de skulle ha en fange, eller to, for og forhøre. Men det var umulig å forlange at hans menn skulle utsette seg for den risikoen det er å skulle kjempe med en slik ordre.
«er det noe som tyder på hvem som sendte dem?»
«nei, de har ingen merker eller noe annet som tyder på deres oppdragsgiver» væpneren slo ut med henderne.
Knallis hadde egentlig ikke ventet noe annet, men ville bare sjekke for sikkerhets skyld.
Den ene væpneren gliste i mørket «men det er jo nok fiender å ta av. Så hvem det er spiller vel mindre rolle. Det viktigste er jo at vi vant denne» han gikk fra kropp til kropp og ransaket likene for verdisaker. Og når han nesten ikke fant noe som helst, kalte han dem for fattigpakk.
Knallis så på væpneren med et likegyldig blikk. Om væpneren hadde blitt analysert av nogenlunde oppegående mennesker, så ville de fort ha kommer frem til at han var en avstumpet psykopat som burde vært halshugget. For sikkerhets skyld.
Men siden det var krig ble han kalt for en meget dyktig soldat som var et lysende forbilde for sine kamerater.
Knallis ristet på hodet over ironien mens han gikk rundt og gjorde korsets tegn over de falne.
Når han var ferdig med det, samlet han sammen mennene og spurte om noen var skadet. Men utenom de vanlige blåmerkene og småsårene var det heldigvis ingen skader. Så forlangte at de skulle samle sammen hestene til fienden for å frakte de med seg. Etter det så skulle de begrave angriperne.
Noen av menene protesterte brummende men gikk i gang med arbeidet.
Mens han sto å så etter mennene, ble han var på en svak plystring like bak seg.
Og da han snudde seg kunne han ane konturene av en skikkelse foran et lite kratt. Knallis gikk nærmere skikkelsen med øksa klar til sving.
«den greide dere jo fint» sa den milde stemmen.
Knallis brummet, og spurte «var det du som oppdaget dem»?
«ja, men de kikket bare etter dere. Det gjorde det litt lettere for meg».
«vel, du reddet noen av mine menn i dag, kanskje alle sammen. Og for det skal du ha takk».
«men hva er det du vil nå»? Knallis spurte selv om han viste svaret.
«det jeg vil nå er å vite reaksjonen på pergamentet» skikkelsen ble mer spent i kroppen, ble liksom stivere på en måte.
«Vel», sa Knallis og satte økseskaftet opp på den ene støvelen sin og la begge hendene over øksehodet. «Ettersom jeg har fått ordre om så går de med på det. Men selvfølgelig ikke uten vilkår».
Skikkelsen sank litt sammen. «Jeg håper de går an å leve med»?
«jeg vet ikke med deg, lever godt med dem» sa Knallis hardt. Han rotet innenfor vesten sin og trakk frem en hvit pergament-rull med seglet til stammen sin.
«Dette er kravene vi har satt. Om du kan leve med dem så er fremtiden sikret for de fleste. Noen må bort. Men slik er det jo. Noen må dø for at andre skal få leve» Knallis strakte hånden frem med rullen i.
Men skikkelsen gjorde ikke mine til å ta den imot. Da Knallis hadde holdt frem hånden noen sekunder, kastet han rullen med en kjapp bevegelse mot føttene til skikkelsen.
Den bøyde seg langsomt ned og plukket den opp.
«det jeg håper mest er at de andre kan leve med dette. For min egen del er det ikke så nøye. Jeg har illusjoner for hvor vi vil havne med tid og stunder». Knallis følte et stikk av medynk for skikkelsen, men ristet det av seg.
«hvordan hadde det vært om vi hadde møttes på andre vilkår». Spurte Knallis. «hadde du vist meg noen nåde om våre roller hadde vært byttet om»?
Knallis fikk det for seg at skikkelsen smilte. «om rollene hadde vært byttet om»? Det var som den smakte på ordene. «det tror jeg på mange måter vi skal være glad for at vi ikke vet. Jeg er ikke sikker på at noen av oss hadde likt svaret på det spørsmålet». Nå var Knallis sikker på at skikkelsen smilte.
Verden var i forandring. Det var helt sikkert. Innen få dager ville alt komme frem i lyset og da ville denne lille kampen bli en parantes i historien.
Jeg håper dere likte denne lille historien min. Og hvem vet kan det være at det vil skje ting som setter denne verden i et annet lys??
dere får heller følge med så kan det være at snodige ting skjer.
og helt til slutt vil jeg at dere tilgir meg alle små, og store, skrivefeil. og navnene som er brukt har lite med virkeligheten å gjøre. bare så det er skrevet.
Og den umiskjennelige lukten av død bredte seg ut over skogbunnen.
Kampen hadde vært kort, men voldsom.
Knallis hadde beordret de to beste bueskytterne opp i to trær før kvelden kom sigende. mens en hadde gjemt seg i et viekratt, som sto slik til at han var bak fienden når kampene begynte.
Og da var det egentlig bare å vente.
De hadde sett skyggene komme snikende i det bålet hadde sendt sine siste gnister ut i den rolige natteluften.
Og på tegn fra lederen, hadde de stukket løs på teppene som lå på marken like ved bålet. Sjokket var enormt i det de oppdaget at det ikke var noe der. Så da Knallis og hans menn brølende gikk til angrep, hadde de hugget ned halvparten før de hadde hevet sverdene sine til hugg. Når da pilene hadde felt sine mål var kampene brått over.
Bare litt stønning fra en av fienden kunne tyde på at et var liv i noen av dem.
«sjekk den mannen» sa Knallis. Han kunne ikke se hvem som stønnet, men han gikk ut i fra at noen sto så nær ham at de kunne undersøke det.
«hmmm. Han er snart sjakk- mat» sa en av væpnerne. «såret er i buken og han er ikke våken i det hele tatt. Så han tar snart kvelden».
Knallis freste ut en ed, men tok det i seg. Han ville helst at de skulle ha en fange, eller to, for og forhøre. Men det var umulig å forlange at hans menn skulle utsette seg for den risikoen det er å skulle kjempe med en slik ordre.
«er det noe som tyder på hvem som sendte dem?»
«nei, de har ingen merker eller noe annet som tyder på deres oppdragsgiver» væpneren slo ut med henderne.
Knallis hadde egentlig ikke ventet noe annet, men ville bare sjekke for sikkerhets skyld.
Den ene væpneren gliste i mørket «men det er jo nok fiender å ta av. Så hvem det er spiller vel mindre rolle. Det viktigste er jo at vi vant denne» han gikk fra kropp til kropp og ransaket likene for verdisaker. Og når han nesten ikke fant noe som helst, kalte han dem for fattigpakk.
Knallis så på væpneren med et likegyldig blikk. Om væpneren hadde blitt analysert av nogenlunde oppegående mennesker, så ville de fort ha kommer frem til at han var en avstumpet psykopat som burde vært halshugget. For sikkerhets skyld.
Men siden det var krig ble han kalt for en meget dyktig soldat som var et lysende forbilde for sine kamerater.
Knallis ristet på hodet over ironien mens han gikk rundt og gjorde korsets tegn over de falne.
Når han var ferdig med det, samlet han sammen mennene og spurte om noen var skadet. Men utenom de vanlige blåmerkene og småsårene var det heldigvis ingen skader. Så forlangte at de skulle samle sammen hestene til fienden for å frakte de med seg. Etter det så skulle de begrave angriperne.
Noen av menene protesterte brummende men gikk i gang med arbeidet.
Mens han sto å så etter mennene, ble han var på en svak plystring like bak seg.
Og da han snudde seg kunne han ane konturene av en skikkelse foran et lite kratt. Knallis gikk nærmere skikkelsen med øksa klar til sving.
«den greide dere jo fint» sa den milde stemmen.
Knallis brummet, og spurte «var det du som oppdaget dem»?
«ja, men de kikket bare etter dere. Det gjorde det litt lettere for meg».
«vel, du reddet noen av mine menn i dag, kanskje alle sammen. Og for det skal du ha takk».
«men hva er det du vil nå»? Knallis spurte selv om han viste svaret.
«det jeg vil nå er å vite reaksjonen på pergamentet» skikkelsen ble mer spent i kroppen, ble liksom stivere på en måte.
«Vel», sa Knallis og satte økseskaftet opp på den ene støvelen sin og la begge hendene over øksehodet. «Ettersom jeg har fått ordre om så går de med på det. Men selvfølgelig ikke uten vilkår».
Skikkelsen sank litt sammen. «Jeg håper de går an å leve med»?
«jeg vet ikke med deg, lever godt med dem» sa Knallis hardt. Han rotet innenfor vesten sin og trakk frem en hvit pergament-rull med seglet til stammen sin.
«Dette er kravene vi har satt. Om du kan leve med dem så er fremtiden sikret for de fleste. Noen må bort. Men slik er det jo. Noen må dø for at andre skal få leve» Knallis strakte hånden frem med rullen i.
Men skikkelsen gjorde ikke mine til å ta den imot. Da Knallis hadde holdt frem hånden noen sekunder, kastet han rullen med en kjapp bevegelse mot føttene til skikkelsen.
Den bøyde seg langsomt ned og plukket den opp.
«det jeg håper mest er at de andre kan leve med dette. For min egen del er det ikke så nøye. Jeg har illusjoner for hvor vi vil havne med tid og stunder». Knallis følte et stikk av medynk for skikkelsen, men ristet det av seg.
«hvordan hadde det vært om vi hadde møttes på andre vilkår». Spurte Knallis. «hadde du vist meg noen nåde om våre roller hadde vært byttet om»?
Knallis fikk det for seg at skikkelsen smilte. «om rollene hadde vært byttet om»? Det var som den smakte på ordene. «det tror jeg på mange måter vi skal være glad for at vi ikke vet. Jeg er ikke sikker på at noen av oss hadde likt svaret på det spørsmålet». Nå var Knallis sikker på at skikkelsen smilte.
Verden var i forandring. Det var helt sikkert. Innen få dager ville alt komme frem i lyset og da ville denne lille kampen bli en parantes i historien.
Jeg håper dere likte denne lille historien min. Og hvem vet kan det være at det vil skje ting som setter denne verden i et annet lys??
dere får heller følge med så kan det være at snodige ting skjer.
og helt til slutt vil jeg at dere tilgir meg alle små, og store, skrivefeil. og navnene som er brukt har lite med virkeligheten å gjøre. bare så det er skrevet.
