Jul er et fellesnordisk navn på den hedenske festen som ble feiret omkring midten av januar. Siden ordet forekommer i ulike varianter i andre germanske språk, går en ut fra at julefeiringen var en fellesgermansk fest. I Skandninavia hadde man minst to slike fester eller blot hvert år, en ved midtsommer og en ved midtvinter.
Det er usikkert hva ordet jul betyr. Det er et flertallsord, og det tyder på at det har vært navn på en rekke fester, dvs. en festperiode. Ordet er første gang nevnt i Torbjørn Hornkloves kvad Haraldskvede som er fra 900-tallet. Der skriver han om å drikke jul. Sagaen forteller at folk kom sammen, og at de brygget øl som skulle drikkes til minne om gudene. Øldrikkingen til gudenes ære ville fremme årsvekst og fred.
De sparsomme opplysningene om den hedenske julefeiringen i Skandinavia, har ført til uenighet om innholdet i nordmennenes jul. Det knytter seg derfor mange forestillinger til julen. Noen mener at festen ble holdt til ære for at solens gjenkomst, at det gikk mot lysere tider. Men en har større tiltro til folketroen og de skikkene som knytter seg til den. Ifølge folketroen var julen en fest som var knyttet til jorddyrkingen. Det var en arbeidsfest i slutten av året. Nå var alt arbeid med grøde og slakt ferdig, og folk kunne vente med vinterarbeidet til dagene ble lysere.
E n rekke kultiske handlinger spilte en vesentlig rolle i juleskikkene. Opprinnelsen til skikken med julebukken mener noen er hedensk. Man slaktet en bukk til jul for å få et godt år. Senere er ordet brukt om en person som gikk omkring i julen med bukkemaske og kledt i en lodden fell.
Klare retningslinjer for julefeiringen kom til Norden med kristendommen. Da ble feiringen markert med faste og humane påbud. I tre uker før jul og i de tretten juledagene skulle det ikke holdes bryllup. Det skulle være stans i alle søksmål, og det skulle gis personlig trygghet (jolagrid) for dem som var forfulgt. Ukene før jul skulle være fastetid. I denne perioden skulle julefreden (jolafridr) gjelde overalt.
Julen var nok en gledelig tid i den karrige hverdagstilværelsen. Da kunne man spise og drikke mer enn vanlig i hjemmet. Dessuten kom folk sammen i denne perioden og arrangerte fester og leker. Det norrøne ordet raumheilagr forteller dessuten at dagene i romjula var hellige.
Tidspunktet for julaften, dvs. Jesu fødselsdag, ble fastsatt til 25. desember. Etter den julianske kalenderen var dette den dagen da solen snudde. I julefeiringen skilte tre hovedtider seg ut: Juledagen (Jesu fødselsdag), nyttårsdagen og trettendagen(hellige tre kongers dag).
Mange av skikkene levde videre, f. eks. den hedenske rituelle øldrikkingen. Nå drakk man til ære for Kristus og Jomfru Maria. I hedensk tid var det tale om et drikkeoffer, men med kristendommen ble øldrikkingen "kristnet". Allerede i de eldste utgavene av Gulatings- og Frostatingsloven ble det påbudt å brygge øl til jul. Der står det at ølet skulle signes (drikkes) til takk fra Kristus og Sankta Maria, til godt år og fred. Denne minnedrikkingen var altså ikke noe brudd med hedensk skikk. Begrepet at drekka jol var det faste uttrykket for julefeiring til ut på 1500-tallet. Julens gud bar navnet Jolne, og det var Odin. Dette navnet finner vi i et skaldekvad som Jolna sumbl. Det betyr Odins rus eller Odins rusdrikk. Øldrikkingen ga menneskene mot til å henvende seg til gudene. Det skulle skje i rus, for da kom man nærmere gudene.
På vinterens mørkeste tid trodde man at de døde vendte tilbake til sine gamle bosteder. Disse menneskene kom sammen i det man kalte Åsgårdsreien. Ordet betyr det farlige følget. Folk tenkte seg at det var en flokk av dødninger som red rundt på frøsende, svarte hester. De kunne rasere husene, spise alt julematen og drikke juleølet. I Åsgårdsreien fantes de menneskene som hadde dødd på en unaturlig måte. Som vern mot gjengangerne ble det malt et svart kors over inngangsdøra og på øltønnene, og det ble lagt stål i kornet. Kirken forklarte denne ferden med at dette var mennesker som var i en mellomtilstand før de fikk den endelige dommen. Men mange av de døde som "gikk igjen", var fredelige. Det var helst forfedrene som var hauglagt nær gården, og som hadde dødd på en naturlig måte. Skikken med å la lys brenne julenatten, og la mat stå fremme på bordene skriver seg fra at disse "gikk igjen". Sengene lot man stå tomme slik at de døde kunne bruke dem, og så la man selv lå på gulvet.
En lignende ferd som Åsgåprdsreien var lussiferden. Opprinnelig har den ikke sammenheng med de middelalderske legendene om Sankta Lucia, og som er knyttet til 13. desember. Den gamle norske lussi kan sammenliknes med en kvinnelig demon. Hennes hovedoppgave var å straffe dem som ikke hadde alle juleforberedelsene til rett tid.
Åsgårdsreien og lussiferden er eksempler på at overtroen var sterk blant folk lenge etter at kristendommen var innført.
Mao..: Vi skal drikke, ikke spille
